Tekst av Svein Olav Hoff
MALERIER
LILLEHAMMER KUNSTMUSEUM
Lillehammer Kunstmuseum 2002. Side 143.
HANNE BORCHGREVINK (f. 1951)
Hus i nord II, 2000
92 x 100 cm, akryl på lerret
LKM 989, gave 2000 fra Lillehammer Kunstmuseums venner
Hanne Borchgrevink debuterte som maler på Høstutstillingen i 1978 med bilde av et hus. Etter dette har fremstilling av hus blitt en stadig mer sentral del av hennes produksjon både i maleri og tresnitt.
Borchgrevinks arbeider har gradvis utviklet seg mot en større forenkling, selv om de er forankret i et figurativt formspråk. Hennes interesse og energi kretser rundt maleriets formale problemstillinger. Særlig er hun bevisst forholdet mellom komposisjonenes ulike flater og mellom flate og dybde. Hun arbeider nitid med stofflighet og fargebruk. Hun kan avstemme fargen utallige ganger før hun treffer den for henne rette nyansen. Mengden av farge er ikke viktig, det er forholdet fargene imellom som gir bildet liv. En liten nyanse, for eksempel i et vindu, kan medvirke til at komposisjonen «sitter» på en måte den ikke ville gjort uten denne nyansen.
En sikker og gjennomført rytmesans er en medvirkende årsak til at relativt enkle geometriske former aldri blir kjedelige. Rektanglene, trekantene, trapesene og de tilnærmede kvadratene har en dynamikk i forhold til hverandre som medfører at komposisjonene får en naturlig indre logikk.
Borchgrevink portretterer ikke hus. Utgangspunktet kan være hus, uthus eller låver som hun har sett, men det endelige resultat er som regel svært annerledes enn den eventuelle opprinnelige bygningen. Ofte maler hun varianter av husformer som hun har malt tidligere, andre ganger komponerer hun bygninger uten konkrete forbilder i det hele tatt. Husene kan oppfattes som metaforer for menneskelige egenskaper. Det er altså flere grunner til at det stedsspesifikke ikke er viktig.
Utgangspunktet for Hus i nord er en reell bygningmasse i Svolvær i Lofoten som Borchgrevink har sett. Etter å ha malt en akvarell og et mindre maleri på 70-tallet, tok hun opp motivet igjen i 1993. Sammenlignes dette med Hus i nord II, malt syv år senere, viser det både Borchgrevinks langsiktige arbeidsprosess og dermed også hennes utvikling som kunstner. Begge er sentrale arbeider i kunstnerens oeuvre, men tatt i betraktning at de har hatt samme utgangspunkt, er de svært ulike. Det første har en dynamisk og spennende kompleksitet. I det andre er bygningene dratt mer sammen. Den første varianten er holdt i en kjølig blå-grå fargetone. Hus i nord II har en ekspressiv koloritt hvor en intens rødfarge spiller mot grått, gulgrått og svart. Flere vinduer er fjernet og trærne redusert. Motivet er blitt enklere og strammere, formene mer helhetlige.
Borchgrevinks hus ligner ikke på andre hus. Å vandre blant hennes bebyggelse er så langt unna en kan komme fra det tradisjonelle byggefelts karnapp- og ferdighusmonotoni. Det er også milevis unna den moderne arkitekts innfall og til tider oppkonstruerte kompleksitet. Borchgrevinks hus er ikke konstruert på noe tegnebord med linjal og millimetermål. De har sjel, og det er hus til å bli glad i, selv om de kan mangle både dører og vinduer. Og, på samme måte som en dyktig arkitekt, søker Hanne Borchgrevink gjennom hele sitt kunstnerskap den gode, og dermed også den rene form.
MALERIER
LILLEHAMMER KUNSTMUSEUM
Lillehammer Kunstmuseum 2002. Side 143.
HANNE BORCHGREVINK (f. 1951)
Hus i nord II, 2000
92 x 100 cm, akryl på lerret
LKM 989, gave 2000 fra Lillehammer Kunstmuseums venner
Hanne Borchgrevink debuterte som maler på Høstutstillingen i 1978 med bilde av et hus. Etter dette har fremstilling av hus blitt en stadig mer sentral del av hennes produksjon både i maleri og tresnitt.
Borchgrevinks arbeider har gradvis utviklet seg mot en større forenkling, selv om de er forankret i et figurativt formspråk. Hennes interesse og energi kretser rundt maleriets formale problemstillinger. Særlig er hun bevisst forholdet mellom komposisjonenes ulike flater og mellom flate og dybde. Hun arbeider nitid med stofflighet og fargebruk. Hun kan avstemme fargen utallige ganger før hun treffer den for henne rette nyansen. Mengden av farge er ikke viktig, det er forholdet fargene imellom som gir bildet liv. En liten nyanse, for eksempel i et vindu, kan medvirke til at komposisjonen «sitter» på en måte den ikke ville gjort uten denne nyansen.
En sikker og gjennomført rytmesans er en medvirkende årsak til at relativt enkle geometriske former aldri blir kjedelige. Rektanglene, trekantene, trapesene og de tilnærmede kvadratene har en dynamikk i forhold til hverandre som medfører at komposisjonene får en naturlig indre logikk.
Borchgrevink portretterer ikke hus. Utgangspunktet kan være hus, uthus eller låver som hun har sett, men det endelige resultat er som regel svært annerledes enn den eventuelle opprinnelige bygningen. Ofte maler hun varianter av husformer som hun har malt tidligere, andre ganger komponerer hun bygninger uten konkrete forbilder i det hele tatt. Husene kan oppfattes som metaforer for menneskelige egenskaper. Det er altså flere grunner til at det stedsspesifikke ikke er viktig.
Utgangspunktet for Hus i nord er en reell bygningmasse i Svolvær i Lofoten som Borchgrevink har sett. Etter å ha malt en akvarell og et mindre maleri på 70-tallet, tok hun opp motivet igjen i 1993. Sammenlignes dette med Hus i nord II, malt syv år senere, viser det både Borchgrevinks langsiktige arbeidsprosess og dermed også hennes utvikling som kunstner. Begge er sentrale arbeider i kunstnerens oeuvre, men tatt i betraktning at de har hatt samme utgangspunkt, er de svært ulike. Det første har en dynamisk og spennende kompleksitet. I det andre er bygningene dratt mer sammen. Den første varianten er holdt i en kjølig blå-grå fargetone. Hus i nord II har en ekspressiv koloritt hvor en intens rødfarge spiller mot grått, gulgrått og svart. Flere vinduer er fjernet og trærne redusert. Motivet er blitt enklere og strammere, formene mer helhetlige.
Borchgrevinks hus ligner ikke på andre hus. Å vandre blant hennes bebyggelse er så langt unna en kan komme fra det tradisjonelle byggefelts karnapp- og ferdighusmonotoni. Det er også milevis unna den moderne arkitekts innfall og til tider oppkonstruerte kompleksitet. Borchgrevinks hus er ikke konstruert på noe tegnebord med linjal og millimetermål. De har sjel, og det er hus til å bli glad i, selv om de kan mangle både dører og vinduer. Og, på samme måte som en dyktig arkitekt, søker Hanne Borchgrevink gjennom hele sitt kunstnerskap den gode, og dermed også den rene form.
